Hei og hopp, du som er topp, og du som ikke har så fin kropp. Apropos fin kropp. Allerede andre dagen i Senegal måtte Cecilie og Liva sitte i en egen bil forbeholdt feite mennesker. Her er ikke folk redd for å kalle en spade for en spade. Ikke at jentene er feite, men når de står ved siden av Linda og Jeanett, kan vi ikke klandre mannen på stranda for å gi oss kallenavnene big-black (Cecilie), big-white (Liva), small-black (Jeanett) og small-white (Linda). 

Så bra at de her i landet skreddersyr klærne, så de passer til hver en kropp. Det fikk i alle fall vi være med på da vi skulle være brukepiker/servitører/utstillingsdokker i bryllup. Vi fikk tidlig beskjed om at oppgaven vår først og fremst var å se fine ut, noe vi i utgangspunktet så på som en stor utfordring. Ikke ble det bedre da vi så de røde fløyelskjolene (som i Norge gjerne vil falle under kategorien "julekjole til seksåringer") og brøt sammen i latter. Det viste seg at etter hvert som vi ble vant til kjolene, ble vi riktig glad i disse myke plaggene, og vi ser veldig fram til å feire jul i matchende julekjoler. Nok om kjolene, litt mer om bryllupet. Dette var nemlig ikke som et hvilket som helst norsk bryllup, i Afrika er det litt andre boller. For det første begynte vielsen en time etter den egentlig skulle, for da var folk klare, og det passet seg best slik. For det andre var entrèen til brudgommen en danserekke som resulterte i en dansering fremst i kirka, der vi gjentatte ganger ble dyttet inn i sirkelen, og deltok med våre langt fra afrikanskrytmiske dansemoves. For det tredje var festen som toppet kvelden så uformell og deilig at hele pakka gjorde oss alle lysten på å gifte oss på senegalesisk vis.    

Den siste uka har vi vært på adventsferie i Saint-Louis. Saint-Louis er den tidligere hovedstaden i Senegal, en by som ligger helt nord i landet og i dag er på UNESCOs verdensarvliste. Der møtte vi gateselgeren "Happy-nice" (han heter ikke det, men han sa det hele tiden), og ble etterhvert god venn med Adam på hjørnet. Han lærte oss at tre brød på wolof er "niet moro", eller noe sånt. Vi var også på en overnattingstur i ørkenen der vi fikk se nydelige sanddyner, ri på kameler, delta på trommeparty rundt bålet,  se magisk stjernehimmel og en spektakulær soloppgang. I løpet av adventsferien vår fikk vi også nyte livet på stranden og ved bassenget, ha juleverksted, og besøke en UNESCO-listet fuglepark. 

Her er noen bilder du kan hvile øynene på:

Soloppgang



Livet er herlig når du er fri og frank. Når kista er full er det deilig å drive dank. 

Her er vi på fuglesafari. Liva: Hva synes du om fugler, Jeanett? "Eg HATE fugla, men dei e ok viss dei e SMÅ og i BUR".
For å si det sånn, de til sammen 30.000 pelikanene som fløy rett over hodene våres var hverken små eller i bur. Likevel innrømmer Jeanett at det var en fest å være på safari. Hvertfall hvis du pleier å ligge under ett bord på fest. Neida, men hun innrømmer at det var kult(mest fordi vi møtte på en pytonslange og en krokodille)


Cecilie: "Me e kule, Eg like oss". 



Våre kjekke dater. Er det rart vi blir frista til kontraktbrudd? 

Trasket en del rundt blandt masse fine bygninger og ruiner fra den franske kolonitiden i St. Louis. 

Kameltur

Forsøk på å lage julestemning. Det gikk overraskende bra. Over ser du årets Senegal-julekrybbe.