Vi møter daglig gutter som bor på gata. De har ikke mat på bordet, en plass å sove eller familie som bryr seg om de. De står på egne ben, og må selv finne en måte å komme seg gjennom dagen på. Vi kjenner ikke til alle historiene, da hvert barn har et lass med bagasje av vonde minner som vi ikke engang kan forestille oss. Selv om dagene med minimale mengder mat, drikke og kjærlighet er tøffe, er det trolig natta som er verst for gatebarna. De yngste guttene blir mishandlet av de eldre guttene. Natta er kald, og mange av guttene som er så heldige å ha varme klær eller tepper blir ofte frastjet dette eller tvunget til å selge det videre for å få penger til mat. De får lite søvn, noe vi merker godt på guttene når de om morgenene kommer til sentrene der vi jobber. Det mange ønsker er å kunne legge seg ned på en trygg plass å få slappe av. Og dette får de mulighet til på sentrene. Vi møter gatebarn hver dag, noen på vei til butikken og noen vi har fått glede av å bli venner med. Vi syns det er fælt, og det verste er at vi har begynt å bli vant til det.

Iblant kan det være vanskelig for oss å huske på hvor fælt de har det. Spesielt i møte med guttene vi jobber med. Selv om vi er klar over hvor tøffe livene deres er når de er utenfor senteret, er de så positive og imøtekommende mot oss. Vi har vanskelig for å ta inn over oss at våre venner lever harde liv på gata. Jeg tror vi har noe å lære av disse guttene. De har virkelig evnen til å glede seg over små lyspunkt i livet, og til tross for alt det vonde som skjer, glede seg over det gode de opplever. 

Liva forteller om en situasjon fra senteret som virkelig gjorde inntrykk på oss: "en av lederne på dagsenteret spurte guttene "tror dere at dere har sjans til å bli noe stort i livet? Er dere bare gatebarn? Stopper historien der?". Guttene sin respons var først ikke stor, de hadde ikke tenkt over dette før. Han fortalte om Senegals tidligere president som levde mange år av livet sitt som gategutt. Han fortalte om mennesker som begynte livet sitt på gata, men har blitt fotballspillere, statsministere og advokater. Om folk som kom seg bort fra livet på gata. Folk som fikk seg jobb, mat på bordet og tak over hodet. Han fikk guttene til å forstå at de ikke bare er gatebarn, de er mennesker som har uendelig stor verdi. Vi så håpet vokse i øynene til guttene, og smilene ble større og større. Hele de lyste opp. Da lederen til slutt ba guttene igjen om å rekke opp hånda de som trodde de kunne bli noe i livet, så vi hendene komme opp, en etter en. Til slutt kunne vi se rundt 50 hender i været, og ansikt som gjelspeilte håp. Det var inspirerende å se alle de fantastiske, håpefulle guttene"

Selv om vi ikke tror vi kan forandre verden ved å være her, håper vi på å få være med å forandre noen sin verden. Vi ser allerede at arbeidet som blir gjort på sentrene betyr en forskjell i barnas liv. Guttene får et trygt fellesskap, noe som kommer godt med når de kommer ut i den harde og brutale verden. 

Vær gjerne med å be for guttene og for arbeidet på sentrene.