Det var en grytidlig mandag morgen. Klokken hadde akkurat passert 0630, og fire hvite, trøtte jenter og en oppegående senegalesisk gutt satt seg i bush-taxien klare for nye eventyr. De skulle nemlig reise til en mindre landsby, Joal, for å jobbe på en skole med barn mellom fem og åtte år. Trodde de.

Da femkløveret ankom reisemålet noen timer etter skolestart, viste det seg nemlig at barna var mellom to og fem år, og at denne såkalte skolen ville for nordmenn flest trolig falle under kategorien barnehage. Da de etter få minutter og minimalt med instrukser fikk beskjed om å arrangere leker med noen av de i alt 100 barna, ble de litt satt ut. Men sporty og fleksible som de er, ordet dette seg, og det ble en kjekk lekeøkt for dem alle. Eller, for nesten alle. Noen av de yngste barna syns hudfargen til de hvite gjestene var skummel, og deres nærvær bragte fram tårene. Jentene fikk raskt tilnavnene tata toubab, noe som betyr tante hviting. Uttrykket toubab fikk de for øvrig også høre hver gang de steg utenfor skolens område, både av gamle og unge, tykke og smale.

På ettermiddagen fikk gjengen på fem glede av å se litt av Joal, da de i båt ble guidet av mr. Macho og fikk se noen av øyene som lå rundt landsbyen. Samme kveld ble klasserommet som de sov på gjort om til ekte afrikansk operasjonsstue. Cecilie som pasient, Jeanett som kirurg, Linda som sykepleier/lommelyktholder og Liva som fotograf og ryddegutt. Bakdelen på Cecilie sin øredobb satt nemlig relativt urokkelig fast inni øredobbhullet, noe som forårsaket ømhet og smerte. De tok saken i egne hender, og kan nå melde om at øredobbhullet er bakdelfritt.

Tirsdagen startet, som alle andre skoledager, med flaggheising og nasjonalsangsynging fra hundre trøtte barnestemmer. Rørende! Denne dagen var barnas dag, og derfor var fokuset først og fremst på lek og moro. De fire jentene og den senegalesiske gutten (som i utgangspunktet skulle reise hjem mandag, men ble værende hele uka på grunn av oversettelsesbehov) storkoste seg med å leke med, kose med og ansiktsmale barna. De tre neste dagene fikk de fire hvite tantene lære bort litt norsk ved hjelp av gode, gamle «bæ, bæ, lille lam», male, klippe, lime, trøste, tegne, telle, lese og kose med de 100 svarte hjerteknuserne. Etter fem travle, men svært gode dager på skolen, satt de fire jentene igjen med overfylte hjerter, utvida klær, titalls mindre hårstrå og minner for livet. (Klissklass)

Også kveldene i landsbyen ble brukt flittig av denne fine gjengen på fem. Koselige senegalesiske familier som insisterte på at jentene trengte rastafletter kunne invitere til en kveld med kos, fletting, senegalesisk te og dansing. Koselig taxisjåfør kunne bringe flokken til en fin strand der de fikk badet, spilt fotball og sett solnedgangen. Alt i alt hadde team Senegal en meget fin uke på landsbygden. Over og ut fra jentene som nå er trygt tilbake i storbyen.

Bønneemner:
- Språket
- Guttene på sentrene
- At det gode teamsamholdet må vedvare
- Misjonærene i Senegal